En torsdag kveld hos Elias

I går kveld i sju-tiden banket jeg på døra til Elias. Jeg hadde hatt en lang dag – jobben har vært krevende, med møter som dro ut og en kollega som brøt sammen i gråt over en sak vi begge har slitt med. Jeg var emosjonelt tappet, men da Elias sendte meg en melding tidligere på dagen – “Kom over i kveld? Tror du trenger det” – kjente jeg at det var akkurat det jeg trengte. Han har en evne til å se meg, virkelig se meg, på en måte få andre gjør.

Jeg hadde på meg en trang dongribukse, en hvit bluse, en strikket vest, en lang beige trenchcoat og høye støvletter – ikke akkurat antrekket man bare glir ut av i en fei. Det er lag på lag, knapper og glidelåser, og støvlettene krever litt jobb å få av. Ingen sminke, ingen parfyme – jeg ville være meg selv i kveld, rå og ærlig. Elias åpnet døra, og det varme smilet hans møtte meg som en klem. Han var kledd i en hvit t-skjorte og mørke jeans, barføtt, og håret hans var litt rufsete, som om han akkurat hadde stått opp fra en lur. “Hei,” sa han lavt, og trakk meg inn i en klem før jeg rakk å si noe. Armene hans var sterke, men myke, og jeg kjente hvordan skuldrene mine senket seg idet jeg lente meg mot ham.

Han ledet meg inn, satte på en rolig spilleliste med lav jazz i bakgrunnen, og hentet et glass vann til meg – han visste jeg ikke var i humør for vin i kveld, eller riktigere, ikke burde drikke vin i kveld. Vi satte oss i sofaen, tett inntil hverandre, og han spurte hvordan jeg hadde det. Jeg fortalte ham om dagen, om kollegaen min, om hvordan alt føltes så tungt, og han lyttet uten å avbryte, bare nikket og strøk meg lett over hånden. Det var noe med måten han lyttet på, så tilstedeværende, som fikk meg til å føle meg trygg. Etter en stund lente han seg mot meg, kysset meg forsiktig på pannen, og hviskret at han ville ta vare på meg i kveld. Han nevnte ikke sin dag med ett ord, og jeg har dårlig smavittighet for at jeg ikke spurte.

Vi flyttet oss til senga hans, og han begynte å hjelpe meg med klærne. Det var litt jobb – han lo litt da han måtte dra i glidelåsen på støvlettene, som alltid setter seg litt fast, og jeg måtte vri meg ut av dongribuksen, som klamret seg til lårene mine. Trenchcoaten og vesten tok tid, med alle knappene, og blusen under hadde små, klønete perleknapper som han fomlet litt med. Men han var tålmodig, tok seg tid, og det var noe ømt i måten han sakte kledde av meg på, som om hvert plagg var en del av ritualet. Da alt til slutt lå på gulvet, var jeg naken, og han så på meg med det samme varme blikket som alltid får meg til å føle meg sett.

Jeg la meg ned på ryggen, og han la seg ved siden av meg, fortsatt fullt påkledd, og begynte å stryke meg over håret, nedover armen, over magen. Det var ikke noe seksuelt i det først, bare en mild, beroligende berøring som fikk meg til å puste dypere. Han kysset meg på munnen, mykt, uten hastverk, og jeg kjente hvordan leppene hans var varme og litt fuktige, som om han akkurat hadde slikket dem.

Etter en stund begynte han å kle av seg selv, fortsatt uten hast, og la seg tett inntil meg. Huden hans var varm mot min, og han fortsatte å kysse meg – på munnen, på halsen, på skuldrene – mens hendene hans strøk meg over brystene, hoftene, lårene. Det var ingen intensitet i det, bare en dyp, varm ømhet som fikk meg til å føle meg elsket. Han kjente hva jeg trengte uten å spørre, uten å mase, bare fulgte rytmen i pusten min, i de små lydene jeg laget.

Han flyttet seg nedover, kysset magen min, og så, sakte, spredte han lårene mine og lot leppene hans gli over innsiden av dem. Jeg sukket høyt, ikke av lyst, men av en slags lettelse, og han tok det som et tegn til å fortsette. Tunga hans fant meg, myk og varm, og han slikket meg med lange, langsomme bevegelser, som om han ville at jeg skulle kjenne hver eneste følelse. Det var ingen hast, ingen intens oppbygging, bare en jevn, beroligende rytme som fikk meg til å slappe helt av. Han holdt hendene på hoftene mine, ikke for å styre, men for å gi meg en følelse av at han holdt meg, at jeg var trygg. Jeg kjente hvordan det sakte bygde seg opp, men det var ikke eksplosivt – det var en varm, bølgende følelse som brer seg ut i kroppen min, og da jeg kom, var det med et langt, stille stønn, som om noe inni meg slapp taket.

Han kom opp til meg igjen, kysset meg dypt, og jeg smakte meg selv på ham, noe som føltes intimt på en ny måte. Jeg trakk ham nærmere, ville kjenne vekten av ham, og han gled inn i meg, sakte, som om han var redd for å forstyrre stillheten mellom oss. Bevegelsene hans var myke, nesten som en vugging, og vi holdt øyekontakt hele tiden. Det var noe så sårbart i blikket hans, noe som sa at han var like tilstede som meg, og det fikk øynene mine til å fylles med tårer. Han merket det, stoppet opp, og tørket dem bort med tommelen, kysset meg på pannen igjen – han bare visste, uten å spørre, at jeg trengte den pausen, den lille gesten.

Vi fortsatte sånn, tett omslynget, bevegelser som var mer om nærhet enn om å komme. Men til slutt kjente jeg det igjen, den samme varme bølgen, og jeg kom en gang til, denne gangen med ham inni meg. Han kom like etter, et lavt stønn mot halsen min, og vi ble liggende sånn, svette og varme, mens pusten vår sank sammen. Han strøk meg over ryggen, kysset meg i håret, og vi snakket ikke – det trengtes ikke.

Etterpå ble vi liggende en stund, beina flettet sammen. Jeg følte meg hel, som om han hadde sydd sammen noe i meg som var i ferd med å rakne. Når jeg til slutt dro hjem, sent på kvelden, kledde jeg på meg igjen, lag for lag, og han hjalp meg med støvlettene, lo litt da glidelåsen satte seg fast igjen. Jeg kjente meg lett, som om jeg kunne puste igjen.

Ansvarsfraskrivelse: For anonymisering kan det hende at personsnavn og stedsnavn er litt justert, eller kanskje de ikke er det.